Ein lukkeleg solnedgang
DAGSAVISEN, Roald Helgheim.
Kristoffer Kompens siste album med egne komposisjoner, "Sundown", er en lykkelig solnedgang. Samspillet mellom de fire musikerne er et studium i seg selv verdt,
og ut kommer de mest akustiske toner du kan tenke deg ut i rommet.
Gir trombonen som moderne jazzinstrument et etterlengta løft !
Jazznytt, Tor Hammerø
Kristoffer Kompen er en av de store overraskelsene i norsk jazz. De som har fulgt bra med de seineste åra har nemlig fått med seg navnet Kristoffer Kompen, men da i en helt annen setting enn den vi møter han i her, som leder for sitt eget band og med sin egen musikk. Kompen har ved en rekke anledninger dukka opp i tradjazzsammenheng og da som oftest med «ungdomsbandet» Jazzin’ Babies. Etter studier både i Kristiansand, Stockholm og sist i Oslo, har Kompen så avgjort utvida horisonten sin betraktelig og med «Short Stories of Happiness» framstår han som en av våre mest spennende, unge musikanter – og sammen med Erik Johannessen kan han være mannen som gir trombonen som moderne jazzinstrument et etterlengta løft også her hjemme.
Her har han skrevet all musikken sjøl og forteller oss omgående at han har et meget solid grep på den
moderne jazztradisjonen. Alt er for så vidt særdeles melodisk og noe er strengt notert, men samtidig er det også tilløp til frie ekskursjoner – alt dette stortrives denne kvintetten i.Når så Kompen omgir seg med herrene Bye, Dale, Hegdal og Skaansar, sier det seg nærmest sjøl at han i selskap med kremen av den oppvoksende jazzslekt kan gå nesten hvor han vil, og både ensemblemessig og solistisk er det vi blir servert på toppnivå. Spesielt konstellasjonen trombone/barytonsaksofon er annerledes og gir Kompen Quintet et helt spesielt særpreg.
Få vet hvor Kompen hopper, men uansett hvor så lander han foreløpig svært trygt. Kristoffer Kompen er allerede en musikant som det er spennende å følge.
Overlegen selvsikkerhet som imponerer!
Erling Wicklund/NRK
"Jack Teagarden fornyet jazztrombonen og var ledende på sitt instrument gjennom 1930- og 40-tallet til bebop’erne tok over. Basunisten og vokalisten fra Texas inspirerte mange, også her på berget – men å hylle hans minne med en plate har ingen gjort – før nå. Med god grunn, fallhøyden er stor.
Nå, til 50 års minnet for Teagardens bortgang, står den unge Kristoffer Kompen fram og gjør det med en overlegen selvsikkerhet som imponerer. Kompen er jo ellers kjent som en stilistisk kameleon, like hjemme i 1920-talls stil med Jazzin’ Babies som i Thelonious Monks intrikate harmoniverden, slik den ble rekonstruert av Moldejazzens gjesteartist Jason Moran i sommer – med den samme Kompen som sentral solist. (...) Jack Teagarden nikker nok og smiler til jazznorge fra sin himmel.
Et uomtvistelig stortalent!
Tor Hammerø/SIDE/TV2
Sjøl om ikke Kristoffer Kompen har rukket å bli 30 år ennå, så har han allerede markert seg kraftig i norsk jazzliv og det med en rekke hatter på hodet. Først stifta vi bekjentskap med et uomtvistelig stortalent i tradjazzgruppa Jazzin´ Babies og seinere har Kompen, som har studert på musikkhøyskolene i både Oslo og Stockholm, også vist seg fram i flere «moderne» sammenhenger.
På debutskiva hans i 2011, «Short Stories of Happiness», presenterte han egne låter sammen med unge storheter som Eyolf Dale og Eirik Hegdal. Tidligere i sommer satt han i bandet til årets artist in residence i Molde, Jason Moran, under hans Thelonious Monk-hyllest. Vi har altså både med en meget dyktig og tilsvarende allsidig musikant å gjøre i Kristoffer Kompen.
Som tittelen på denne skiva på ingen måte prøver å skjule så er dette en reinhekla hyllest av Kompens aller største tromboneforbilde, Jack Teagarden (1905-1964). Fra midten av 20-tallet og fram til sin bortgang var Big T, som han gjerne blei kalt, utvilsomt den ledende trombonisten på jazzkloden – i alle fall helt fram til bebophelter som J J Johnson, Curtis Fuller, Jimmy Knepper og Frank Rosolino tok over fra slutten av 40-tallet.
Det er på ingen måte vanlig at den yngre garde ser tilbake til dit Kompen har vendt blikket, men så er han da også usedvanlig allsidig i sin tilnærmingsmåte til jazzen. Her får vi 12 eksempler på Teagarden-materiale fra den seinere delen av hans karriere som blant annet “Old Folks”, “Stars Fell on Alabama”, “Baby Won´t You Please Come Home” og “A Hundred Years from Today”.
Sammen med et håndplukka lag av musikanter fra flere generasjoner og sjangre som Børre Frydenlund på vokal og gitar, Tore Sandbakken på trommer, David Skinner på piano og Svein Aarbostad på bass, gjør Kompen en framifrå innsats for å fortelle oss hvor han sjøl kommer fra og hvem Jack Teagarden var.
Kristoffer Kompen er en musikant de fleste deler av jazzlivet både her og hjemme og langt
utenfor Harald og Sonjas grenser vil få veldig mye glede av i mange tiår framover.
Fremstår like komfortabel i moderne jazzuttrykk som i tradjazzen!
Terje Mosnes/Dagbladet
Kompen har valgt å hylle sin store inspirasjonskilde gjennom å tolke et dusin melodier fra Teagardens repertoar, og det er å legge lista høyt: Jack Teagarden (1905-64) var den toneangivende jazztrombonisten fra 1920-tallet og helt fram til bebop-revolusjonen på 1940-tallet. Han var den som sterkest utviklet instrumentet som en solistisk stemme, var en mer enn habil sanger og økte stjernestatusen enda noen hakk som duettpartner med Louis Armstrong da han var medlem av Armstrongs All Stars i perioden1947-51. Men med «A Tribute ...» passerer Kompen lista med samme gode klaring som da han for
bare en drøy måned siden spilte Monk-musikk i Jason Morans «In My Mind»-band under Moldejazz.
Sammen med gitarist/sanger Børre Frydenlund, pianist David Skinner, bassist Svein Aarbostad og trommeslager Tore Sandbakken tar han tak i melodiene, inkludert Teagardens egen «Swingin' On The Teagarden gate», og han gjør det med imponerende tonedannelse og smidighet i fraseringen. Selv om Kompen de siste åra har framstått som like komfortabel i moderne jazzuttrykk som i tradjazzen, virker det som om det musikalske hjertet hans banker med ekstra glød i det eviggrønne melodilandskapet. Kanskje er det nettopp derfor dette stykket tradisjonsforvaltning klinger så støvfritt og relevant som det gjør.
Usedvanlig allsidig i sin tilnærmingsmåte!
Jazznytt
Den unge trombonisten Kristoffer Kompen går en sjelden vei. Sjøl om ikke Kristoffer Kompen har rukket å bli 30 år ennå, så har han allerede markert seg kraftig i norsk jazzliv. Tidligere i sommer satt han i bandet til årets artist in residence i Molde, Jason Moran, under hans Thelonious Monk-hyllest. Vi har altså både med en meget dyktig og tilsvarende allsidig musikant å gjøre. Som tittelen på denne skiva på ingen måte prøver å skjule så er dette en reinhekla hyllest av Kompens aller største tromboneforbilde, Jack Teagarden (1905-1964). Det er på ingen måte vanlig at den yngre garde ser tilbake til dit Kompen har vendt blikket, men så er han da også usedvanlig allsidig i sin tilnærmingsmåte til jazzen. Her får vi 12 eksempler på Teagarden-materiale fra den seinere delen av hans karriere.
TROMBONESPILL I SÆRKLASSE !
NRK P2 Av Erling Wicklund
Hvem er Kristoffer Kompen? Tradjazz-musikeren som vi kjenner fra Jazzin’ Babies og det svensk-norske Union Rhythm Kings? Eller en forkledd modernist? Flink til å spille trombone er han i hvert fall, og på eksamenskonserten ved Musikkhøgskolen i fjor spilte han seg gjennom hele jazzhistorien fra New Orleans og swing, via bop og cool til Coltranes Giant Steps og inn i framtida.
Kristoffer Kompen leverer trombonespill i særklasse, med kjapp tunge- og sleideteknikk og et høyderegister man sjelden hører her på berget. Valget av barytonsaksofonist Eirik Hegdal som medspiller er smart og bringer tanken til 1950-tallets jazzhistoriske allianse Gerry Mulligan/ Bob Brookmeyer. (...). Solistisk leverer Hegdal vel så friske saker som når han fronter Trondheim Jazzorkester.
Den nye jazzgenerasjonen fikser alt og nekter seg intet - tradjazz og avantgarde er likeverdige uttrykk til bruk etter lyst og behov. Så kan jeg selvsagt sitte der og oppleve det som et problem at Kristoffer Kompen ikke har bestemt seg for hva han vil være – nyskaper eller tradisjonsbærer. Eller jeg kan glede meg over hans valg – ja takk, begge deler.
Som suveren trombonist menger han seg med dei beste vi har !
DAGSAVISEN, Roald Helgheim.
Namnet forpliktar sjølvsagt, og den mangfaldige Kristoffer Kompen kvitterer medsterk pladebut: «Short Stories Of Happiness».
Fredag var det sleppkonsert på den nasjonale jazzscena for eit jazzband som denne veka landa i eit sterkt felt av norske jazzslepp på det som enno heiter CD, og saman med lukkelege musikantar gjer trombonisten Kompen ein så sjølvsikker, elegant og sterk musikalsk entré at det vil varme alle jazzhjarte. I fjor fekk han Young Star-stipendet frå Statkraft og Oslo Jazzfestival, på tide for ein musikar som ikkje «trass sin unge alder», men heller typisk for den unge jazzgenerasjonen, nærmar seg eit dusin band og/eller plater han har vore med på. Frå Jazzin’ Babies (som han spelte med på Herr Nilsen torsdag) via T8, Shintai Ensemble, Siluet (Anja Skybakmoen) og andre til «Den blåaste natt»-albumet til bassisten Jo Skaansar, som også er med i Kompens nye band. Det er også Eirik Hegdal på barytonsaksofon, Eyolf Dale på piano og Andreas Bye på trommer. Kompen har komponert alt sjølv, og frå «Short Story Waltz» av høyrer du eit band som i jazzens beste tradisjon turnerer iøyrefallande låtar over eit breitt spekter, arrangert og framført så stilig at eg straks kjenner meg heime. Som suveren trombonist menger han seg med dei beste vi har på hornet, saman med eit glimrande band, med fine låtar og solistar av klasse.
At Kompen alt er ein etterspurd musikar, er ikkje vanskeleg å forstå. Med albumet «Short Stories Of Happiness», fint avslutta med den vakre balladen «Kaba», kjem Kristoffer Kompen og kvintetten hans til å gjere endå fleire lukkelege.
Oppviser imponerende smidighet og tonekontroll !
DAGBLADET, TERJE MOESNES.
Nå er 26-åringen her med debutalbumet ««Short Stories of Happiness»», og det er ingen liten begivenhet.
SOM trombonist i tradbandet Jazzin' Babies og vinner av Oslo Jazzfestival/Statkrafts Young Star- stipend er Kristoffer Kompen blitt sterkere forbundet med eldre jazzformer enn hva «Short Stories of Happiness» byr på.
Bandet han har satt sammen består da også av heftige improvisatorer fra den moderne/avantgardistiske delen av norsk jazzliv, (baryton)saksofonist Eirik Hegdal (Trondheim Jazzorkester, div. egne band), pianist Eyolf Dale (Albatrosh) og de for tida allestedsnærværende bassist Jo Skaansar og trommeslager Andreas Bye. De gir Kompens fine, melodibaserte originalkomposisjoner en leken, modernistisk og særpreget drakt.
EN kvintett med baryton og trombone istedenfor tenor og trompet som blåsere er i seg selv originalt i norsk jazz.
Når så hovedpersonen selv oppviser imponerende smidighet og tonekontroll i spillet, både i ekspressive soli og når han føyer seg varmt og legato inn i samspillets klangpalett, blir dette en platedebut å sette kryss i taket ved. Kompen virker like hjemme i frie improvisasjonsforløp som i cool/bop-klingende lende, bandet låter inspirert og godt kommuniserende. Et gjennomarbeidet og svært vellykket album.
Kompen skapt et særegent og akkordfritt kollektiv!
TOR HAMMERØ
Snik er ett av de to seineste prosjektene med norske musikanter. I spissen står Kristoffer Kompen som mer eller mindre på egen hånd er i ferd med å løfte trombonen tilbake som et spennende instrument – i alle fall her hjemme.
Til tross for at Kompen bare er 31 år, så har han allerede i en tiårsperiode – i alt fra tradjazz til frijazz – markert seg voldsomt og vist oss at han ikke bryr seg nevneverdig om grenser eller sjangre. Her møter vi han både som bandleder, komponist og solist i et moderne landskap som både er fritt, straight og melodisk. Sammen med saksofonisten Kristoffer Berre Alberts – som vi kjenner best fra Cortex, trommeslageren Erik Nylander og bassisten Ole Morten Vågan, som også har skrevet to av de åtte låtene – blant annet Ornette Coleman-hyllesten “Lonely Vågan” !!!!!!, har Kompen skapt et særegent og akkordfritt kollektiv med mye inspirasjon fra nevnte Coleman.
Hver gang jeg opplever Kristoffer Kompen blir jeg overraska – gledelig overraska. Bedre attest er det vanskelig å gi – Kristoffer Kompen og Snik setter sin egen kurs.